I desember 2018 ble det kjent at Salomon Xreid ville legge løpet til Hordaland og med strekningen Voss-Bergen traseen. Løpet vil gå fra fredag 28 til søndag 30 juni. Arrangøren flytter arrangementet fra sted til sted hvert år. Dette var noe oss Askøy gutter som driver med ultraløping tente på, og resulterte i at vi var 4 fra Askøy som meldte oss på løpet. I tillegg så var det 6 fra Bergen Løpeklubb som jeg er medlem i som startet. Dette løpet var på en måte som å løpe på hjemmebane med målgang på Festplassen.
Xreid er et ekstrem løp der statistikken sier at bare ca 40 til 50 % av de som starter klarer å komme seg i mål i.h.t arrangørens regler. Regler som går på tidsbruk, legetilsyn, navigasjon m.m.
Etter påmeldingen var det å legge opp en plan for trening og konkurranser fremover det neste halve året for å være best mulig rustet til å klare utfordringen. Det er jo egentlig ikke den beste tiden av året værmessig for trening på grunn av været på den årstiden. Men det skulle vise seg at dårlig vær var en av faktorene for at jeg skulle få store nok utfordringer i treningshverdagen. Så det ble mange lange turer i snø, regn, kulde, vind m.m. I tillegg måtte det fylles på med gode intervalløkter. Konkurranser måtte også til for å utfordre kroppen så jeg deltok da på løp som Transgrancanaria 65km, Askøy på langs, Lysefjorden Ultra 65km, pluss en rekke kortere løp.
Det var påmeldt rundt 280 deltagere til løpet, i en løype som var estimert til å være ca 130km lang og med ca 7000 høydemeter med stigning.
Traseen for løpet er ikke merket men vi fikk et GPS spor som vi måtte navigere etter via min GPS klokke. På turen må jeg innom 3 checkpoints(CP) for å etterfylle mat, eventuelt skifte eller ta med mer klær, legetilsyn var også påkrevd. Det var satt tidsfrister fra arrangøren i forhold til tidsbruk mellom disse CP’er så jeg kunne ikke bruke så mye tid jeg ville. I sekken før start var det påkrevd å ha med seg nok utstyr til å kunne oppholde seg i høyfjellet ved dårlig vær, tøy som ulltøy, hansker, lue, regntøy, lommelykt, mat, førstehjelpsutstyr, kompass, kart, fløyte m.m.
Vi var 4 fra Askøy på start på Voss der 3 av oss var enig om å løpe sammen fra start, så fikk vi se hvor lenge vi holdt sammen. Oss 3 fra Askøy var Øyvind Lerø, Cato Bakke Nilsen og meg, i tillegg fikk vi selskap av Remi Kvalheim og Heine Mohn fra Bergen.
Vi startet på Voss fredag 28 juni kl 12.30. Det var varmt på Voss den dagen så det ville bli en utfordring med varmen utover dagen. Første delen gikk fra Voss og opp til Gråsidetoppen på 1307 meters høyde. Dette var en fin oppstigning med nydelig utsikt utover mot Vossafjellene i Nordøst. Her gjaldt det å ikke bruke for mye krefter for reisen mot Bergen var så vidt begynt. Neste strekning var forbi det spektakulære Timeglasset, en steinblokk som bare balanserer på et liten spiss i bunnene av steinen. Deretter løp vi ned mot Torfinnsvatnet og Torfinnsbu, før vi svingte i retning turistforeningens hytte Kiellandbu. Denne strekningen gav mersmak til å løpe igjen ved en senere anledning, for det var nydelige stier. Vi stoppet noen minutter på toppen av Kiellandbu og beundret og tok masse bilder av oss selv og den fantastiske utsikten ned mot Botnen der CP1. Det stupte nå rett ned i Botnen innerst i Fyksesund. Vi brukte nok litt for mye tid ned fra toppen, men som mye av turen så var sikkert i forhold til uhell høy prioritet. Etter ca 7timer fra Voss og til Botnen ankom jeg CP1. Dette var i henhold til skjema for å klare tidsfrister på CP2 og CP3.
Jeg ble sjekket av lege for å se om jeg var «friske’ nok til å få fortsette gjennom natten. Jeg spist og sekken ble fylt med nødvendige ytstyr for å komme meg gjennom natten. Klokken var rundt 1930 da jeg begynte ferden inn i kveld, natten.
Jeg skulle nå opp fra null meter over havet og til Fuglafjellet 1360 meter høyde. Opp opp opp det bar, der tiden gikk fort men ikke antall km per time.
Ved midnatt nådde jeg Fuglafjellet i Kvam kommune som er det høyeste punktet på turen. Jeg var nå i krevende natur men samtidig i vakre omgivelser der jeg ville få nattemørket i noen timer. Det er noe spesielt med løping i mørket, selv om det denne natten ikke var så mørkt på grunn av skyfri himmel. Som jeg sier så er Fuglafjellet et krevende fjellområde så sikkerheten ble satt i høysete. Varme klær ble tatt på og jeg snirklet meg ned fra fjellet, forbi stup, elver og steder med snøfonner. Det er ikke mange veier å komme seg ned fra fjellet så navigasjonen var viktig. Selv slet jeg med navigasjonen da synet mitt i mørket er blitt svekket med alderen, men fikk hjelp av de jeg løp med og etter noen timer var vi nede ved Kvitingsvatnet. Strekningen rundt vannet var ganske kjedelige. Jeg fikk også litt problemer med å finne riktig kurs og sti på et punkt i enden av vannet før jeg kom ned på veien som tok meg inn til CP2.
Gruppen kom med godt mot til CP2 kl 4 lørdag morgen. Vi hadde da brukt 8 timer på dette strekket fra CP1.
Her fikk jeg god varm suppe i tillegg til mye annen god næringsrik mat og drikke. Suppen gjorde underverker for meg på dette stadiet. Jeg hadde hatt litt småproblemer med muskulaturen de siste timene, så jeg måtte få i meg nok næring nå. Det var også fantastiske funksjonærer som hjalp meg med varme ord og motivasjon. Var litt spent på hvordan legen ville vurdere meg nå, men det gikk greit. Jeg følte meg nå fresh igjen og klar for neste strekning. Jeg brukte ca 40 minutter på CP2, og fremdeles på skjema til å klare å nå CP3 før cut off. Vi var fortsatt samme gruppe som holdt sammen.
Neste strekning var i mot Trengereid over Dyrhovden og CP3 ved Gullbotn. Første del nå var på asfalt og her gjorde vi kanskje en liten tabbe ved ikke å løpe, for vi «vandret» på grunn av hardt underlag og da tapte vi en del tid. Etter mange km på asfalt kom jeg til et terreng av myr, lyng, busk og kratt, noe som er krevende å bevege seg i og suger mye krefter. Nå var jeg kommet til den fasen der kroppen begynner å si fra og ville egentlig ikke fortsette. Fikk også problemer med magen og måtte to ganger i skauen. Den vil stoppe og ville ikke ha mat og ble kvalm. Da gjelder det å tvinge i seg mat for uten næring så er det over, så her var det å jobbe knallhardt med seg selv. Som gruppe var det nå vi trengte hverandre. Vi prøvde å motiverte og pushet hverandre på en tøff men samtidig omsorgsfull måte. Det ble også feilnavigering og usikkerhet i forhold til rute valg. Dette krever mye av hver enkelt da det er lett for å bli uenig og kranglevoren i forhold til valg, men vi sto han over.
Timen gikk og natt ble til dag. Det gikk opp for meg at at vi ikke hadde mer en akkurat tid til å komme oss til CP3 innen 24 timer som var fristen for å få fortsette til mål. Nå var det å hente ut alt av krefter, og mye av de kreftene finnes i et sterkt hode. For igjen ble det feilnavigering og dette stjeler krefter og går utover humøret og motivasjon. Men vi klarte å nå CP3 innen tidsfristen.
Jeg kom til CP3 på Gullbotn og siste kontrollpost før mål etter 23timer og 30min, 30 minutter før cut off på 24 timer. Nå var jeg glade men samtidig var det et stykke igjen. Jeg var klar over at svært mange av de som startet på Voss ikke ville nå tidsfriste her på CP3. Nå ble det tid til litt pleie av kroppen. Rikelig med mat ble prøvet inntatt. Jeg skiftet sko og klær. Blemmer og småsår ble teipet og plastret. Litt intimhygiene måtte også til for det var så som så med toalett forhold på turen. Men jeg synes vi brukte for lang tid nå og følte at kroppen visnet som følge av dette.
Etter en times pause var det tungt å komme i gang igjen og nå var det rett inn i bakken til Gullfjellet på 1000 meters høyde. Fremdeles var vi samme gruppe. Vi hadde hatt samtaler om vi skulle splitte opp, men vi ble enig om at hvis ikke noe spesielt skulle oppstå så ville vi holde sammen til mål. «Alle for en, en for alle». Det gjensto nå det som består av store deler av løypa til Styrkeprøven Rett Vest som er et fjell løp fra Gullbotn og til Lyderhorn i Bergen. Det er 6 fjell som skal forseres nå før mål. Fordelen nå var at siste del av løype traseen var merket som følge av Styrkeprøven rett vest.
Det var en fordeling tungt start. Jeg hadde ikke noe å gi, kroppen var fullstendig død. Jeg var begynt å bli få negative tanker, men som vanlig så klarer jeg alltid å jobbe meg gjennom slike stunder og jobbet på videre. Det blåste som bare det på Gullfjellet og tåken kom sigende. Vind og tåke gjorde nå at jeg ble kald og våt. Nede ved Redningshytten begynte det å regne og sikten ble dårlig endra dårligere. Nå bar det videre over Austfjellet, Langerinden, Sletteggen og Livarden før jeg skulle ned til Unneland i Arna. Denne etappen gikk meget i tåke, regnbyger og sterk vind, samtidig som terrenget er sugende og tungt. I siste nedstigningen var det så sleipt at det var vanskelig å holde seg på beina. Noen av oss falt her men heldigvis så gikk det fint. Fy flate jeg var glad da vi kom ned til Unneland.
Nå var det bare opp til Ulriken på 650 meters høyde igjen. Det var ikke bare bare men vi tok skritt for skritt der for min del sikkerhet ble satt enda mer i fokus. Det er så lett å gjøre dumme feil når kroppen er sliten. Været ble også verre samtidig som det begynte å bli mørkere. Jeg merket nå mer en noen gang at vi alle sammen jobbet med oss selv for det var bare vinden og regnet som gav lyd. Ingen av oss orket å vitse og spøke nå, det var taushet som rådet gruppen. Vi kom oss opp til toppen og nå var det siste strekningen mot Ulriken. Etter Ulriken var det ned Oppstemten eller sherpatrapper som de kalles i Bergen som gjensto. Da jeg på stive bein var ferdig med trappene ned fra Ulriken og kjente Bergensk asfalt under skoene mine skjedd det noe. Jeg begynte å grine men jeg holdt dette for meg selv. Følelser flommet og jeg kjente på gleden av ha klart et mål jeg har jobbet mot og tenkt på lenge. Ja jeg har hatt Xreid i tankene siden de startet med sitt første løp fra Dyranut og til Gaustatoppen i 2013.
Rundt midnatt lørdag passerte jeg mållinjen sammen med de fantastiske vennene som starte sammen på Voss. Fem stykker som startet sammen og fullførte sammen i noe så krevende vitner om styrke og samhold. Det var ikke på tusenvis som jublet da vi kom i mål, men det var mer en nok med bare å få passere målstreken og få en plassering og en tid og ikke DNF(did not finish) eller DNS(did not start), for det var bare 114 som klarte eller fikk fullføre løpet. 35 timer hadde vi brukt. Kan i dag ikke forestille meg at å være så lenge i bevegelse er mulig.
Ved målgang på Festplassen i Bergen ble det stappet en burger i munnen min av min sønn. Det er den beste burger jeg noen gang har spist. Etter målgang følte jeg meg ikke sliten, men…… det gikk bare 5 minutter og kroppen kollapset på en måte. Jeg begynte å fryse og skjelve og beina ville ikke mer forståelig nok. Inntullet i ullteppe ble jeg satt inn i bilen og kjørt hjem. Et eventyr som endte godt var over. Jeg klarte å komme meg i dusjen, spiste en pizza for så og kollapset på sofaen i stuen innrullet i ulltepper.
Etter noen timers søvn reiste jeg inn igjen til Bergen og Festplassen for premieutdeling. Var ikke mye krefter igjen i kroppen men dette ville jeg ikke gå glipp av. Stolt fikk jeg min Xreid t-skjorte som et bevis på en prestasjon som jeg vil være stolt av resten av livet.
Blir det flere Xreid? Nei og ikke av noe spesiell grunn men en gang er nok og det finnes så mye annet der ute å være med på. Sees i løypa og RunForFun.
UltraTrond 